Det er ofte vanskelig å avdekke, forstå og definere de forskjellige ensomhetstilstander. Forklaringen ligger kanskje i menneskets følelsesmessige og psykologiske utvikling. De forskjellige former for ensomhetstilstander dukker især opp som en del av identitetsutviklingen i ungdomsårene og vender tilbake igjen i identitetsavviklingen (alderdommen).
I det aktive voksenliv skjer det mere en identitetsvedlikeholdelse gjennom de refleksjoner som er knyttet til hverdagslivets forskjellige roller i familien og på arbeidsmarkedet. Refleksjonene i prepuberteten og i tenårene er ofte knyttet til spørsmål omkring meningen med livet. I alderdommen er refleksjonene ofte knyttet til dødens realitet og menneskelivets tidsmessig korte substans. Disse store eksistensielle spørsmål tas sjelden opp i det sosiale nettverk man har omkring seg.
Den sosiale ensomhet
Defineres ensomhet som isolering eller alenehet, blir ensomhet lett et spørsmål om sosiale evner. I begrepet sosial ensomhet ligger det derfor ofte en negativ kontekst: ”Hva er det som er galt med deg, siden du ikke kan opprettholde et sosialt nettverk?”, eller ”Hvilke sosiale evner mangler du?”
Det er veldig sjelden at noen definerer seg selv som ensom. Man sier ofte kloke mennesker aldri kjeder seg. Det bygger på den tanke at fantasifulle og intellektuelle ferdigheter skaper kreativitet, slik at kjedsomhet unngås. Det paradoksale er at nettopp kloke mennesker kan kjede seg gudsjammerlig hvis de ikke møter likesinnede i deres sosiale nettverk.
Verken kjedsomhet eller ensomhet alene avhjelpes ved å utvikle særlige evner og sosiale kompetanser. Den sosiale ensomhet kan forenklet beskrives som den opplevelse man har når man er ufrivillig alene. Ensomhet kan føre til isolasjon. Den ensomme isolerer seg for ikke å kjenne det manglende nettverk på kroppen. Ved å trekke oss bort fra omverdenen forsøker vi å innbille oss selv at vi ikke er ensomme. Vi kan til og med si: "]eg foretrekker å være alene frem for å være sammen med mennesker som er likegyldige for meg".
Eldre mennesker som intellektuelt erkjenner å være "den siste igjen" kan merke den sosiale ensomhet veldig direkte. De har kanskje ikke lengre et sosialt nettverk der de uten de store ord gjennom de felles erindringer har en umiddelbar fornemmelse av å høre til.
Den sosiale ensomhet er oftest en opplevelse av fysisk isolasjon og adskillelse fra andres nettverk. Mange barn og unge opplever gjennom mobbing eller anden form for avisning å bli ekskludert fra kameratskapsgruppen eller vennekretsen. Det kan være veldig traumatiserende. Barnet eller ungdommen opplever at det ikke har de redskaper eller sosiale kommunikative kompetanser som skal til for å komme ut av den ufrivillige alenehet/den sosiale ensomhet.
Den sosiale ensomhet kommer også ofte frem når en familie rammes av plutselige eller voldsomme hendelser som for eksempel død. Familien opplever at den enkelte familiemedlems sosiale kompetanser endres radikalt. Sosiale og kommunikative kompetanser innlæres i barneårene. Ved traumer vil mennesket regredere til en tidligere psykologisk utviklingstilstand (en mer hjelpeløs tilstand enn man vanlig er i). På den måten nesten ”glemmer” man de sosiale og kommunikative ferdigheter som ble innlært i tenårene og voksenlivet.
Den emosjonelle ensomhet
Å være emosjonelt ensom betyr i virkeligheden at vi har forlatt den form for gruppebevissthet som før var herskende i vårt liv. De fleste av oss lever felleskaper hvor vi opplever å ha en gruppeidentitet. Denne gruppeidentitet skaper en grunnleggende trygghet i livet. Det kan være den snevre familie, storfamilien, kollektiver, vennskap eller tettere nabofellesskap. De følelsesmessige relasjoner som bygger på trygghet hjelper den enkelte til å unngå følelsen av ensomhet. Tryggheten er naturligvis sterkest i det nære, i familierelasjoner, mellom foreldre og barn og mellom ektefeller.
Emosjonelt ensomme opplever å være alene med meget store og uhåndterbare følelser. For noen blir denne ensomhet en kronisk smerte, en tomhet eller et stort savn.
Den eksistensielle ensomhet
Den eksistensielle ensomhet er knyttet til den emosjonelle ensomhet, og det kan derfor være vanskelig å skille dem fra hverandre. Det er imidlertid vesentlige forskjeller. Veldig forenklet kan man si at den eksistensielle ensomhet foregår i hjernen og den emosjonelle i hjertet.
De kjønns- og aldersrelaterte forskjeller kommer tydeligst til uttrykk når en hel familie rammes av sorg. Hele familien merker smerten og ofte også ensomheten. De merker den bare veldig forskjellig. Mange kvinner blir emosjonelt ensomme. De har alle disse store følelser og klarer oftest også å beskrive dem med ord. Allikevel føler de seg ikke forstått, hørt og sett. De forstår ikke hvorfor det kun er dem som føler som de gjør, og de forstår ikke hvorfor følelsen er aller sterkest i selskap med andre. Mange menn forteller at de opplever et tankemessig kaos. Når de forsøker å få sortere tankene oppleve de en eksistensiell ensomhet. Det er fordi det tankemessige kaos omkring mening og meningsløshet er vanskelig å beskrive i ord, begreper og billeder.
Mange eksistensielt ensomme blir overrasket over at de ikke er alene om denne ensomhet. De ser seg selv som umulige, mislykkede eller som alt for krevende. Det gjør at de ikke kan tilpasse seg omgivelsene. De har lagt merke til at de ikke lengre kjenner metoden til å eliminere ensomheten. Samtidig går det op for dem at ingen ytre hjelp hverken medmennesker, litteratur eller religion, kan hjelpe dem med deres tankemessige ensomhet.
Vejen ut av ensomheten eller å erkjenne ensomhet som et livsvilkår
Gjennom psykologiske teknikker kan noen av ensomhetstraumene bearbeides. Det kan nås en grunnleggende erkjennelse av at det er mulig å stå alene i tilværelsen. Ensomhetens smerte er et av menneskelivets grunnvilkår og det vil stadig grave videre i hjertet. Dermed får ensomheten dem til å innse at de overfladiske, enkle og hurtige løsninger på tilværelsens problemer ikke lengre er tilstrekkelige. Den erkjennelsen gir en mulighet til å forstå flere fasetter av livet i et dypere lag i vor bevissthet. Ensomheten kan hjelpe en til å forstå at tilfredshet kommer med indre fylle, liv og kjærlighet.
Oppløsning av ensomheten
Det paradoksale er at ensomhetens smerte kan stikke så dypt i hjertet at den nedbryter seg selv. Når vi som mennesker kommer til denne fasen i ensomheten merker vi ikke lengre den store desperasjon og tomhet omkring vor livssituasjon. Ensomheten forvandles gradvis til hjertets dybde, visdom og evnen til medfølelse.